Hami

Skulle gjerne vart i Urumqi lenger, men snoen som laver ned forteller meg at min tid i byen er ute. Pa landsbygda legger snoen seg pa marken, og demper all lyd. Noen kuer gresser frosne stra i veikanten. Noen mennesker gar langs veikanten og leter etter noe brukbart som de kan putte i striesekken. Bomullsdotter eller kullbiter som har ramlet av lastebiler, eller et gammelt sykkeldekk. Det blir stille - sa stille at jeg trakker pa litt ekstra, og kommer meg ned gjennom en dal i sterk medvind. Pa sorsiden er det merkbart varmere; jeg foler at jeg har kontroll pa vinteren.

Pa en liten kafe langs veien sitter jeg og ser pa en meny som jeg bare forstar prisene pa. Klarer heller ikke a forklare hva jeg onsker, og det er egentlig det samme - jeg vil ha mat. Derfor velger jeg en rett pa mafa og haper pa det beste. De to damene som jobber der blar nyskjerrig i ordbokene og gloseboka mi nar ei stor dame med rundt ansikt kommer ut fra kjokkenet. "Har dere ikke engang klart a servere gjesten var te?!", tror jeg hun sier, for ei dame spretter opp og henter tekanna. Te folger med all mat, og man betaler ingenting for den - te skal man jo selvfolgelig ha. Sa peker hun med det runde ansiktet pa en annen rett enn den jeg valgte og vender tommelen opp. Jeg nikker. Det viser seg a vare en lass med kjott og poteter. Mens jeg spiser, sitter ei dame pa andre siden av bordet og strikker mens hun passer pa at jeg har nok te i koppen. Det slar meg at uansett hvor hjelpsomme de prover a vare pa de finere restaurantene i byene, sa klarer de aldri a bli sa bra som restaurantene langs landeveien.

Utenfor et hotell i Turpan kommer en hvit mann bort til meg. Han er canadier. Aksenten hans roper at engelsk er ikke hans morsmal. "Frome Norway?! Died youh comeh trought Pakistan?". "Nei, jeg kommer fra nordvest - gjennom Russland. Hva gjor du her?". "Vi lager en dokumentar om ourugofolket. Kineserne har ingen peiling pa hvem det er". De kinesterne jeg har mott har hatt god peiling, men jeg moter kanskje ikke et gjennomsnitt av folket - det er nok en overvekt av gifteglade jenter og torste middelaldrende menn. Canadiern forteller meg litt om byen. Her i omradet ligger et underjordisk irrigasjonssystem som kalles karez. Totalt over tre tusen kilometer langt. Og to tusen ar gammelt. Derfor regnes karez sammen med Muren og en kanal som forbinder de to storste elvene som de tre store klassiske konstruksjonene i Kina. Og - legger noen til - de har ikke klart a bygge noe like bra siden. Deretter setter canadiern og resten av dokumentargjengen setter seg i en rod bil for a filme.

Etter en rundttur i byen treffer jeg en ny mann pa trappa til hotellet. Han har gul skjortel, stort skjegg og mange halsskjeder. Denne mannen kommer fra Pakistan - han er pakistaner. "Widl you com and see oud show tomoddow?", spor han. Han er leder en gruppe som skal fremfore tradisjonell pakistansk sang og dans. Det kunne vart morsomt, men jeg har hort at det snor tett i Hami. Hami ligger langs den eneste veien ostover fra Turpan, men det bekymrer mest er at det er tredve mil dit. Pakistaneren ser at jeg tviler, og trekker frem en tynn kar. "Han her er en mester pa ...", og nevner noe jeg antar er et pakistansk musikkinstrument. "Skulle gjerne, men jeg reiser videre i morgen", beslutter jeg.

Pa atter en restaurant far jeg maten samtidig med et eldre ektepar, sa jeg setter meg ved samme bord som dem. Drar frem kartet mitt, slik at det gar an a ha noe som likner pa en samtale. Etter maten byr den gamle mannen meg pa en sigarett. Jeg takker ja - mest for a holde dem med selskap - men royken smaker ikke godt. Idet de gamle gar hjem, kommer to politimenn inn. Tor ikke stryke pa dor med en gang lovens lange arm kommer - redd for at det virker mistenkelig. De setter seg ned ved bordet hvor jeg sitter og spor de vanlige sporsmalene. Politimennene er bare oppriktig nyskjerrige, og onsker meg god tur nar jeg sier at jeg ma videre. Den ene la merke til at jeg satt med en sigarett da de kom inn, og han gir meg likegodt en hel pakke. "Beste tobakken i XinJiang!", sier han, og jeg kan jo ikke si at jeg ikke royker - det ville ogsa virke mistenkelig. Sa na har jeg godt med bade snus og royk.

Veien videre passerer langs et fjell, hvis jeg kan kalle det det; selv om det er kaldt og goldt er jeg ikke hoyt til fjells. Jeg sykler ved et vann kalt Manesjoen, og det vannet ligger hundre og femti meter UNDER havoverflaten - verdens nest lavestliggende. Her i det sakalte Turpanbassenget er det sa varmt om sommeren, at fjellet ser ut som det dirrer gjennom den hete luften. Et skilt forteller at i en eldgammel kinesisk bok - "I vesterled" - ble fjellet derfor omtalt som det Flammende Fjellet. Siden har det blitt hetende det. Men det er ingen flammer na - det er og blir kaldt. Videre gar veien nordover igjennom et pass i fjellet. I fjellveggen er en hel landsby hugget inn i fjellet, men det ser ikke ut til at noen bor der na. Det ble kanskje for utrivelig a pa et sted om er isende om vinteren og flammende om sommeren.

Etter byen Shanshan ser jeg isklumper pa veien. Antar at de har falt av lastebiler, og skjonner at det er fra lastebilene ostfra. Etterhvert ser jeg isklumpene stadig hyppigere, og idet veien svinger nordover, kjenner jeg et kaldt gufs. Sjaforene har begynt a tute av begeistring igjen. Veien stiger nesten hele dagen, og ved solnedgang kommer jeg til en kro. Jeg er forste gjesten, men nar jeg er ferdig med a spise, strommer det pa med folk. De aller fleste er trailersjaforer. Jeg overlater bordet mitt til dem, og setter meg i en sofa med en kopp te og ser pa en kinesisk krigsfilm hvor japanerne far juling. En eldre kar blunker ivrig til meg fra et bord. Jeg rister pa hodet, men det ser ikke ut til at det hjelper. Han kommer over til sofaen, og setter seg halvveis oppa meg mens han legger en hand pa laret mitt. Jeg ser sporrende pa ham, men han fortsetter blunkinga si. Jeg ler hoyt av ham, og han stikker av. Men en halv time senere kommer han tilbake, og denne gangen suplerer han blunkinga med en trutmunn. Jeg er sa sliten at jeg blir irritert, og lurer pa om jeg skal ta et skikkelig tak der det gjor mest vondt. Men jeg tror ikke det imponerer noen, sa jeg noyer meg med a ga og legge meg. Neste morgen har han reist innen jeg star opp. Mens jeg venter pa frokost - noe jeg er den eneste pa kroa som spiser - mopper to jenter gulvet. Jeg synes det er litt dumt og bare sitte der og se pa, sa jeg tar en mopp og begynner a vaske gulvet jeg ogsa. Det er skikkelig mokkete etter en kveld hvor kanskje tredve personer spiste, og alle bortsett fra en nordmann spyttet matrester utover gulvflisene. Den ene jenta kommer styrtende til, tar fra meg moppen og ber meg pent om a sette meg og vente pa frokosten igjen. Men hun synes nok at det var morsomt, for nar jeg skal dra, griper hun handen min med begge hender. "Ikke reis!", sier hun og skriver det ned i ordboka mi ogsa, slik at jeg skal forsta det. Kineserne tror at om jeg ikke forstar hva de sier, sa kan jeg da ihvertfall kunne lese det - komplett idiot gar det da ikke an a vare. Hun peker pa et tegn i ordboka mi: "Holde med selskap". "Men du ma jobbe", peker jeg meg frem til. "Hva skal jeg gjore her?". Hun peker pa en bok jeg leser. Jeg rister pa hodet. "Hvorfor?", peker hun og gir meg et stykke papp og en penn til a skrive ned en god grunn. Jeg skriver "idag:" og tegner en sol, en vei og en sykkel. Sa skriver jeg "i morgen:" og tegner samme veien og sykkelen, men med sno. "Nei, nei, nei!", sier hun og slar knyttnevene mot larene sine. "Jo, jo, jo!", sier jeg. Hun tramper trassig nedover gangen. Jeg ser ikke mer til henne. "Beklager virkelig henne!", oppfatter jeg den andre jenta si nar jeg triller sykkelen ut av kroa. Beklager?! Det finnes knapt noen bedre mate a starte dagen pa; det matte i safall vare a bli igjen. Hvorfor denne trangen etter a komme videre? Et visum som gar ut om to maneder, en avtale om en maned og sno hvert oyeblikk, kanskje. Men hva er en reise verd om jeg ikke tar meg tid til a oppleve og bli kjent? Jeg vet ikke engang hva hun het.

Veien fortsetter a stige ogsa denne dagen. Langs veien star kameler. De har ikke lenger noen last; all lasten langs Silkeveien gar na pa lastebiler. Lastebilene jeg moter har sno pa seg. Virkelig mye og hardpakket sno. Jeg minnes at MaYu gjentok gang pa gang at jeg matte ta med meg noen varmere klar; hun var oppriktig bekymret. Jeg blaste henne av med at jeg er norsk. En lastebil har kjort av veien og ligger pa siden. Ved siden av star noen menn og sparker i noen purker som ble slakt for tida, mens noen mindre griser loper rundt. Ingen av dem later til a bry seg om grisene nar jeg stopper for a hore om de trenger hjelp. Men de er mer interessert i a hore hvor jeg kommer fra. Jeg prover a sporre hvordan lastebilen havnet der, men de forstar ikke faktene mine - det var sikkert grisekjoring. Idet snoen dekker vegbanen, stopper trafikken opp. Politiet sperret all trafikk i motgaende retning. Helt unodvendig, denne trafikken har stoppet seg selv. Vogntogene star der de streiket eller kjorte seg fast, enten det var i den ene eller andre kjorebanen. Eller midt i mellom. Kilometer etter kilometer med trailere. De kan ikke annet gjore enn a vente pa at floken skal lose seg opp. Og se pa en syklist som snor seg mellom kjoretoyene. Is legger seg pa sykkelen. Vaierene har frosset, men det gjor ikke noe - hverken bremser eller gir fungerer allikevel. Bakre girkrans er en stor isklump. Oppe pa vidda overnatter jeg pa en ny kro. Ogsa her er jeg blandt de forste gjestene for kvelden. Etterhvert strommer det pa med folk. Noen av sjaforene har tynnstripete dressjakker som er blitt skrukkete og oljeflekkete av kjoring og mekking. De er vennlige og behjelpelige; alle deler pa royk og mat. Rekker frem en stol. Sender spisepinner. Det er kanskje slik det ma vare i et sa folkerikt land. Jeg deler rom med tre brodre. Alle er kledd i den kinesiske harens gronngule vinterfrakk, men alle er de sjaforer. Hyggelige karer som spanderer bade mat, sprit og selve overnattingen. Kanskje litt i overkant hyggelige; flere ganger i lopet av natta blir jeg vekket av den ene som har kommet pa et nytt sporsmal han vil ha svar pa eller bare sporre om jeg sover.

Neste morgen er jeg forstemann ut. Sjaforene har fatt beskjed om at trafikken star i begge retninger. Kun en sykkel kan komme forbi. Pa ostsiden av fjellet er situasjonen den samme som i vest, bare at koen har vokst et dogn lenger. Det er trailere sa langt jeg kan se. Jeg kjenner en trang til a bli eplekjekk nar jeg svinger meg imellom sjaforer som med blaselamper og brennende oljekluter forsoker a tine opp bremsene som har frosset i lopet av natta. Sykler fortere og fortere. Endelig er sykkel det raskeste fremkostmiddelet. Kanskje fordi jeg har folt meg som en idiot det siste halvaret - og spesielt den siste maneden - uten a kunne gjore ordentlig rede for meg, er jeg endelig pa hoyden, der jeg spruter slaps pa applauderende sjaforer som omkranser veien i flere mil. Sykle pa sno kan jeg jo - det er som a ga med avisen i vinterglatte Oslogater. Knepper opp jakka og lurer pa om jeg skal sykle i shortsen; men det er forskjell pa a vare eplekjekk og brakjekk - jeg noyer meg med det forste. En politibuss forsoker a ta seg oppover forbi trafikken. Jeg sykler rett mot den, stopper ikke for jeg er rett foran stotfangeren og veiver med armene at de ma flytte denne kjerra som sperrer veien for meg. Inne i bussen stirrer busslast med vantro politimenn pa meg, mens sjaforen smiler og ler. Humoret ma vare det jeg liker best med kineserne.

Nar jeg sykler inn til Hami, passerer jeg flere hundre mennesker som star med spader og hakker is i gata. De er ikke kledd i den vanlige orange gatefeiervesten, men arbeider i dressjakker, boblejakker og hoyhalte sko. En tropp politimenn hakker is i uniformene sine. Mens jeg litt senere sitter med menyen opp ned pa et spisested, kommer ei dame som heter CaiZia bort til meg. Hun snakker litt engelsk, og ser at jeg trenger hjelp med a bestille middag. "I work for the government", sier hun og er den forste jeg treffer i kommunistiske Kina som sier det. "Alle menneskene som hakket is i gata idag, jobber de ogsa for myndighetene?". "Nei, de fleste er har bare fatt en to-dagers jobb. Jeg var ogsa ute og hakket idag!".

Det er nok ikke sa mange sykkelturister som stikker innom denne restauranten, for det tar ikke lang tid for jeg far sitte ved restauranteierens bord. Han er trettito ar gammel, men ser ut som om han er femti. Smiler aldri. Det gjor derimot hans nestkommanderende, som ler uansett hvilken morsomhet jeg prover meg pa. Ytterst ved bordenden sitter LeNa, ei jente i tjuearene som er den eneste som kan si noe pa engelsk. Det virker som om LeNa for forste gang har fatt et viktig oppdrag her pa arbeidsplassen hennes, for hun er ivrig i jobben som tolk. Rundt oss star andre serveringsjenter og gutter i lysebla uniformer, og etterhvert kommer ogsa kokkene ut fra kjokkenet. De er kledd i kokkeuniformer som sikkert var hvite en gang, men na likner kokkene vel sa mye pa fyrbotere. Sa er da ogsa kjokkenet kulldrevet. Sjefen bjeffer av og til ett eller annet, og noen tar oppstilling ved dora eller rydder av et bord, men kommer raskt tilbake. Gjestene kom nesten samtidig til restauranten en halvtime etter solnedgang, men halvannen time senere er jeg eneste gjenvarende gjesten. En ansatt i tynnstripet dressjakke har bursdag, og sjefen spanderer ol til alle. Og ikke lenge etterpa proklamerer han til meg: "Fra na av skal ikke du betale for a spise pa denne restauranten!". "Jo! Alle betaler her, ogsa jeg", sier jeg. Selv om det nok er en av byens bedre restauranter, sa er det ikke dyrt her. Men det jeg synes er flaut, er at jeg som ljuger pa meg en manedslonn ti ganger storre enn LeNas er han som slipper a betale. "Nei!", sier LeNa - hun oversetter ikke protesten min. Ei jente kommer med kassabeholdningen; jeg anslar den til a tilsvare rundt fem hundre kroner. Alt havner i lomma til sjefen. Ogsa de ansatte later til a vare i lomma til sjefen, for nar to vil ha lonn, far de ikke det uten forhandlinger. Han ene far fire kroner. Hun andre diskuterer litt lenger og far femti, uten at hun virker helt fornoyd med det. Hun mente kanskje at hun hadde jobbet mer. Uansett jobber de mye; de er pa jobb fra klokka ti til midnatt. Og etter midnatt blir kun ledelsen, bursdagsbarnet og LeNa igjen, og vi stikker pa et diskotek rundt hjornet. Der star en ung mann med hoy sveis i hvit dress og spiller romantiske later pa saksofon og klarinett. Folk i salen har kjopt plastikkhender pa en pinne som lager klappelyder nar de ristes. Sjefen ser ikke ut til a trives - kanskje fordi han ikke har noen autoritet her. Nestkommanderende derimot, roper og slar klapphendene sa ivrig mot bordet at de gar i stykker innen klarinettmannen er ferdig med sviskene. Deretter overtar fire lettkledde jenter med flagg og en hoy mann som viser frem en dans som ser ut som en marsj. De smiler ikke, men konsentrerer seg om trinnene. Jubilanten ser lykkelig ut over a vare i sa fint selskap pa bursdagen sin.

Fra na av spiser jeg samtidig med de som jobber pa restauranten; det er en anerkjennelse at pinneforingen min funnet vardig til den felles matbalja. Balje pa balje med mat bringes til hullet i midten av bordet, og en kar forer meg med noen boller som kunne statt lenger i ovnen. Oversettingen har gitt LeNa en sentral posisjon pa jobben. Alle venter spent pa hva hun kan fortelle om den ikke-betalende gjesten. Og hun ser ut til a like det; smiler mer og mer hver gang jeg kommer innom. Men utenfor vinduene kan jeg se broytekantene langs gatene, og jeg vet at jeg bor komme meg videre. Av og til lurer jeg pa om det er sa god ide a sykle; jeg bruker mye tid pa sykling. Og pa a finne hotell, restaurant, bank og bli kjent med folk, slik at det ikke blir mye tid igjen sammen med de jeg omsider blir kjent med. LeNa er den siste jeg sier hade til for jeg setter meg pa sykkelen og later som jeg skal til og sykle i feil retning. Hun gir meg telefonnummeret sitt. "Ring meg nar du kommer hjem til Norge!", sier hun og haper at hun ikke ma jobbe i lysebla uniform resten av livet.

Veien videre er halvveis gjensnodd; det er en halv bar kjorebane i hver retning, og jeg ma ut i snoen hver gang noen passerer. Etter Hami spiser jeg i en liten landsby. Deretter gar veien ned i noe jeg antar er et tort elveleie - det vokser ingenting der. Igjen begynner lastebilene a tute eller gi meg tommelen opp - et darlig tegn. Etter a ha syklet igjennom elveleiet i flere timer, kommer jeg pa noe engelsklareren som var tolk i redaksjonen til Cheng Ji Ri Bao fortalte meg. "... og her kommer en strekning gjennom en orken pa hundre og femti kilometer uten butikker eller restauranter, sa du ma huske a ha med deg nok proviant!", sa han og pekte pa kartet. Et godt tips drukner i ti darlige eller unyttige, og dette hadde jeg glemt. Med meg har jeg en pose peanotter og to sjokolader, og en liter vann. Midt ute i orkenen sykler jeg forbi tjue personer som star og hakker pa en hundre meter lang issvull. Nar sola gar ned, trekker jeg sykkelen bak en grushaug og slar opp teltet. Bakken er frossen, og jeg ma legge steiner oppa teltpluggene. Sovner med en gang, men utpa natta vakner jeg av at jeg fryser. Kler pa meg og gar opp pa en hoyde. Det er nok en overdrivelse a pasta at noen felter pa himmelen er mer hvite enn sorte, men det er heller ikke langt unna sannheten. Fra hoyden kan jeg sa den moderne Silkeveien; en lang karavane med lyspar som sakte snor seg mellom dynene. Deretter ligger jeg sulten og vaken og venter pa sola skal komme tilbake og varme opp denne frosne verden. Begynner a sykle igjen ved soloppgang, men blir skikkelig sulten. A vare sulten er som a fryse; plutselig kan jeg gripes av en panikk etter mat - vurderer a plukke opp maiskorn som har falt av lastebiler eller gnage pa en brodskalk som ligger i veikanten. Deretter begynner jeg a skjelve. Etterpa trer kroppens nodfunksjon igang, og folelsen av a vare sulten og sliten forsvinner. Alt som teller er a komme frem. Siste mila gar igjennom et pass oppe i fjellet. Fordelen med fjellpass er at en ikke ser toppen, slik at en kan lure seg selv med a tenke at "etter den svingen, da er jeg igjennom!". Nar jeg har brukt opp all maten og alle kreftene, karrer jeg meg over pa ren vilje. I overkant toft, men jeg kommer meg etterhvert over, og svinger inn pa forste sted jeg far tak i mat. Det er en bensinstasjon, og jeg dytter i meg sa mye kjeks at det ligger smuler over hele disken. Venstre sko er en isklump; den er hele tiden pa skyggesiden nar jeg sykler ostover. Tarne og halve foten er hvit og nummen, og det slar meg at jeg ikke lenger er nummen i fingrene, uten at jeg vet nar det forsvant.

Forst nar jeg narmer meg Dunhuang er seksdagersvinteren over. Alt jeg onsker meg na er varme.