Minsk

Det forste jeg moter i Minsk, er meg selv. En hviterussisk Paul. Han kommer syklende etter meg pa paradeplassen, og lurer pa om jeg er turist. Vanligvis pleier jeg a avslutte samtaler som andre begynner pa ganske raskt, foretrekker a velge mine ofre selv. Men siden denne mannen har samme solide sort sykkel som meg - laget for langtransport - stopper jeg og forteller at jeg har syklet fra Norge. Mannen forteller at han har sett havet, og drar frem noen laminerte kart hvor han har tegnet inn en rute fra Minsk til Krim og tilbake. Sa er det frem med de vanlige albumene. Han har klart a plassere seg selv mitt pa alle fotoene, helst i tangatruse. Jeg vet ikke hva denne trangen til a vise seg frem i tangatruse skyldes, men barer over med det siden han pa en mate er kollega. Dette ma vare en systematisk kar, for han har skrevet pa sted, dato og temperatur pa alle bildene. Turen hans var i 2002. Og nar jeg ser at han har bilde av Lukasjenko over senga si, takker jeg for fremvisningen. Om noen ser meg sykle rundt pa Yongstorget med foto og kart i arevis etter at min reise er slutt, sa vennligst send meg hjem.

Man skal ikke kimse av Minsk. Knapt en stein sto igjen her da stovet la seg etter krigen, og da hadde hver fjerde hviterusser mistet livet. Knappe ressurser til tross, de klarte a bygge opp sentrum av byen i lopet av forste femarsplan, og det er ganske godt gjort. Sa da far det heller vare at de brede avenuene mellom staslige bygninger i sovjetklassisk stil mangler sjarm. Denne byen er bygget for a vise storhet og styrke.

I byens galleriutstilling har mange skoleklasser ekskursjon, og larerene forteller med stor innlevelse om malerienes personer, detaljer og lyssetningen. Smarollingene virker oppglodde og har mange sporsmal. Pa museet for den Store Partriotiske Krigen utbroderes den 2. verdenskrigs helvete og helter over 28 store saler, slik de ser den herfra; for eksempel vies frigjoringen av Finnmark mer plass enn invasjonen av Normandie. En gammel mann som ser ut som om han har vart her hver uke siden museet apnet viser meg hvordan han brukte de forskjellige vapnene. En museumsvakt oversetter. Pa tysk! Det er litt pinlig a ga her og snakke tysk, men det later til at hviterusserne ikke barer nag; de omtaler dette som krigen mot fascismen, ikke mot tyskere.

Det skjer mer i Minsk enn man vet. En ettermiddag nede ved elva utover jeg det som kanskje er den mest vanlige aktiviteten her i byen: drikke ol og se pa jentene. Og de er ganske pene her, sine fargede frisyrer, glitrende topper, trange blomstrede bukser og hoyhelte sko med sloyfer rundt anklene til tross. Men ta ogsa med at jeg har sittet lenge pa sykkelen. Jeg forstar ikke hvorfor de absolutt skal farge haret sitt blodrodt; det er ikke pent uansett hvordan de snur og vender pa sveisen. Yngre jenter velger riktignok oftere a bleke haret, men det er bare en harsbredd bedre. Allikevel er det nok best a ikke bli for innvolvert med noen av dem, jeg vet at det kommer en dag da de tenker at "nei, jeg tror heller jeg tar pa meg et skaut, en ulljakke og et langt skjort over noen hudfargete stromper som jeg lar gli ned mot toflene. Uansett, det var to av disse med rodfarget har som provde a ta snarveien over plenen forbi sportspalasset, da en mann i treningsdress som hadde sittet rett ovenfor meg og fiklet med lommediskoen plutselig spratt opp og lop mot jentene. Samtidig reiste en annen mann litt lenger nede i gangveien seg, og sammen geileidet de jentene tilbake til gangveien med god porsjon kjeft. Arsaken apenbarte seg like etterpa: ut fra garasjen under sportspalasset kommer denne etterhvert sa kjente kortesjen for fulle sirener. Om KGB har blitt nedlagt, har ikke alle agenter blitt arbeidslose.

Pa paradeplassen foran regjeringsbygget har det samlet seg flere tusen folk for a se hore pa folkemusikk. Og nar russiske og hviterussiske grupper som motes for a male kulturelle krefter, sa kommer de sterkt og tungt. Dette er ikke en gjeng pensjonister som har dette som hobby, dette er dyktige artister som har dette som yrke. Og publikum vet a verdsette dette med dans og allsang. Selv en som helst horer heavy metal applauderer ivrig etter nar hundre manns store avslutningsnummeret.

Pa vei hjem stikker jeg innom casinoet pa hotellet, og morer meg med a se pa menn med gratt har, gullklokker og unge jenter konsentrert legge sjetonger pa en gronn filtduk. Ei jente kommer bort til meg og sier at hun heter Maria og lurer pa om vi ikke heller skal stikke pa hotellets Ekspress Bar. Der forstar jeg hvorfor den kalles ekspressbar, samtidig som jeg far den endelige bekreftelsen pa at jeg har fatt gratt har: "Maybe we go up to your room and have sex - for money?". Jeg mangler bare gullklokke, sa er jeg akkurat som de jeg nettopp lo av. Hun beklager at hun spurte, men hun har allerede sagt det: dette blir min siste reise.

En gatemusikkant gir meg noen euro han ikke kan bruke. En ung kar inviterer meg hjem til seg. Noen jenter viser meg veien til operaen. Uansett hvem jeg tenker pa, sa er det vennlige mennesker. De blir mitt minne fra Minsk.