Pursat

Torgene i Cambodsja definerer byenes geografiske og sosiale sentrum. Markedsplassene er moteplass, spisested og ryktebors. Her sitter smiskende jenter pa stabler av silke. Blodige menn handterer kjottoksene uten a se pa griselabbene de lager hakkemat av. Tungt smykkebehengte damer bak glassmontere med gull og glitter skuler overlegent ned fra hoye krakker. Markedet er byens puls. Men markedet i Pursat er mer spennende enn alle andre jeg har besokt. Det brenner.

"Kanskje jeg kan ta noen bra bilder...", tenker jeg pa vei dit hele byens befolkning stimer. Men jeg endrer planene nar jeg ser en kar som tar bilder av kjopmenn som loper inn og ut av royken for a redde eiendelene sine. "Gi meg noe a bare!", sier jeg til ei gronnsakshandler som dytter pa en stabel med esker. Hun avstar fra sedvanlig hoflighet, og gir meg en eske mango. Deretter barer jeg vekk noen kartonger med egg for en eldre mann. Det tar ikke lang tid for det er trafikkork rundt markedet. Forst nar en prover a jobbe under en storbrann, oppdager jeg hvor irriterende det er med alle skuelystne. Det er vanskelig a komme frem med varene. Og farlig - bilistene har da ikke kjort hit for a holde oynene pa veien. "Se, en utlending barer varer!", tror jeg noen kommenterer, og det er god lonn for strevet.

I det vinden blaser flammene fra markedshallen og ut over markedplassen, kollapser taket pa hallen. Det rister i bakken nar to kvaraler med betongtak kommer ned etter kun en times brann. Flammene straler fantastisk varmt. Gassbeholdere eksploderer. Allikevel gar folk langt for a redde livsgrunnlaget sitt - de risikerer livet inne i royken for a redde gryter og kjeler. De som bor i bygningene rundt markedet spyler vann pa fasadene. To bensinstasjoneiere i enden av markedet velger to forskjellige nodprosedyrer. Han ene legger vate kluter over pumpene, og stiller seg pa taket med en slange som han spyler stromledningene med. Damene som driver bensinstasjonen ved siden av stror vaskepulver over stasjonen og veien. Om ikke annet, sa blir det ihvertfall glatt. Jeg far en botte av en markedshandler, og sammen med familien hans kaster vi vann over boden hans. Men etterhvert blir royken sa tett at jeg stikker.

Brannbilen kommer. Den har fem brannmenn i forerhuset. Og tolv pa taket, selv om det bare trengs en mann til a operere vannkanonen. I tillegg bestar brannkorpset av mange pekere, hvis oppgave er a peke mot dit det brenner; en ganske overflodig jobb, da flammene synes godt i natten. Spylinga til tross, sa brenner det like lystig.

Ei dame star bak meg og ber hoylydt. Ansiktet er angstfyllt. Sjelden har behovet for Buddha vart sa stort. "Dette er ruin for mange mennesker", sier en mann som snakker bra engelsk. "Er ikke folk forsikret?". "Jo, men de som eier forsikringsselskapene er raske med a romme. Slik er det her i landet".