Tsjeljabinsk

 

Den forste asiaten jeg blir kjent med, har gronne oyne, er blond og hoyere enn meg. Og veier omtrent halvparten. Jeg prover a lese navneskiltet hennes. "Al-ex-andra", sier jeg, men hun avbryter meg: "Sasha!". Og dermed er Sasha bade bade et gutte- og jentenavn, uten at jeg helt klarer a bestemme meg for om det er forenklende eller forvirrende. Hun jobber pa en cafe i byen Miass, men der serverer de bare kaker og pannekaker. Allikevel bestiller jeg et par pannekaker, og atpatil en kake, selv om det ikke er mat for mons. Kaken er hard og smaker tilsetningsstoffer - og ville sikkert smakt helt likt om jeg hadde spist den en maned senere. Jeg forteller at jeg skal sykle til Tsjeljabinsk i morgen, og Sasha sier at hun ogsa skal dit i morgen - hun er derfra. Hun lurer pa om ikke jeg vil ta toget sammen med henne. "Toget tar bare to timer, mens det tar fire timer a sykle", sier hun, og jeg lurer pa hvorfor ikke flere russere hevder seg i sykling. Men jeg er skeptisk til alt styret som folger med a ta sykkelen pa toget - sykkelen er sapass skjorbar at den egner seg knapt til sykling, og langt mindre som baggasje pa andre transportmidler. Men nar det regner neste morgen er skepsisen borte.

Det er kanskje ikke den transsibirske jernbanen jeg kjorer med, selv om den sorligste linja gar pa disse sporene. En mann spiller trekkspill inne pa toget. Dette er lokaltoget, som stopper pa alle holdeplassene. Holdeplassene har ikke navn, men er angitt med kilometer i forhold til Moskva. Her kommer det pa mennesker som kommer fra arbeidet pa hageflekkene deres, og barer tungt pa poteter, gulrotter og lok. Hendene deres ser ogsa ut som poteter og gulrotter. Sasha sier at det er mange hoteller i Tsjelabinsk, og ringer rundt for a bestille et rom idet vi ankommer den nye stasjonen i byen, men det billigste hun far tak i koster fem hundre kroner natta. Ingen upris for en nordmann, men det er flaut a svi a sa mye penger foran en russer. "Uhort!" sier jeg, men Sasha vet rad - hun kjoper en avis og ringer til noen som averterer leilighet til leie. Dermed far jeg en leilighet like ved jernbanestasjonen i bydelen Lenin.

Tsjeljabinsk er en relativt ung by. Ost for Ural er det mange byer, kun et par hundre ar gamle - dette er nybyggerland. Og regionen fikk et oppsving under krigen, da tusner av fabrikker ble flyttet ostover til hit, og siden har byene bare vokst. I Tsjeljabinsk bor halvannen million mennesker. Og det er fortsatt industri som er hovednaringen. Pa de 59 jernbanesporene ved stasjonen sendes skrapjern, kull og olje i den ene retningen, og i retur kommer piggtrad og stridsvogner - noe som forsterker inntrykket av at dette er siste stopp for endestasjonen Helvete. Hele natta horer jeg jernbanen; stemmene fra hoytalerene, bremsene og smellene fra togene som settes opp. Sola skinner ikke slik som den gjor pa landet her; det blir lyst - og sa blir det morkt igjen. Bydelen min barer preg av a vare den endelige losningen pa byens boligproblem - tilsynelatende uendelige rekker av ti etasjes blokker ligger spredt utover et jorde. I mellom dem er det ingenting; det vil si - det er hardtrampet jord og ugress. Jorda hvirvler opp mye stov nar det er tort, og er en myr av gjorme nar det har regnet. I ugresset ser jeg en mann ta en slurk av en ol, for han prover a reise seg. Knarne svikter, og han velter over pa siden - uten a spille en drape ol. Slik blir han liggende, uten at noen forsoker a stable ham pa beina. Det forsoket ville nok uansett vart fanyttes. Jeg bor i blokk 26, leilighet 77. Det lukter skikkelig kloakk i trappa - forst tror jeg at det er avlopsroret som har sprunget, men nar daglyset lyser opp trappa, ser jeg at det har sin naturlige forklaring. Noen har gjort fra seg ved soppelskjakta. Flere ganger. Og den tiden jeg bor der, er det ingen som gjor noe med det - snarere tverrt imot; noen pisser oppi det hele. Jeg er usikker pa om det er min tur til a ta trappevasken, men lar det vare - det ser ikke ut til at noen har tatt den pa flere ar. Postkassene er sprengt, brent og brytt opp - uten at jeg klarer a avgjore i hvilken rekkefolge. Dora inn til leiligheten er av stal - det er faktisk to dorer, og de har ingen handtak, bare et nokkelhull og kikkehull. Alle rommene er tapetsert, men tapeten er i ferd med rulle ned igjen. Jeg bestemmer meg for a bli boende her en uke.

Sasha var tidligere volleyballspiller og langdistanseloper, men la opp for tre ar siden. Det tok for mye tid, og hun ble nodt til a forsorge moren sin. Vi drar for a besoke henne i bydelen Traktor, og tar bade trikk og minibuss for a komme dit. Sasha sier at vi ikke trenger a kjope noe, men hun stopper litt for lenge foran et konditori til at jeg tror pa henne, sa jeg kjoper en kake. Ingen sier noe pa trikken, men en feit dame sitter og stirrer pa kaken hele veien. Bydelen Lenin er fornem i forhold til Traktor. Moren bor i en ettroms leilighet, og i Traktor er en ettroms ett rom. Uten innlagt vann; det er pa do ute i gangen. Pa komfyren i et hjorne putrer en gryte borsj, mens kjoleskapet er fullt av hermetiske agurker og rodbeter, og neglelakk. Forst vanker ti minutter med kjeft for at vi kommer sa seint. Sa omfavner hun meg. Og sa serverer moren borsjen, som hun og jeg spiser rett fra gryta. Sasha vil ikke ha, og det er like greit - det er bare plass til to rundt bordet. Moren forteller at hun er fra Kazakhstan, og viser bilder fra da hun var ung der. Faren ble igjen i Alma Ata - Sasha har aldri truffet ham. Moren klager over at det er golvkaldt fra butikken i etasjen under, men hun klarer allikvel a holde tett pa tredve grader i leiligheten. Og lasen til leiligheten er den mest innbruddssikre jeg noensinne har sett - nokkelen far ikke plass i en vanlig lomme. "Det er mange banditter her!" forklarer hun, uten at jeg kan se noe som helst som er verd a stjele.

Dagen etter reiser Sasha tilbake til Miass. Idet jeg gar ut av blokka, svinger en Lada opp foran meg. "Hopp inn!" sier sjaforen, og jeg hopper inn. Jeg kjenner ham igjen, det er Dmitri som jeg leier leiligheten av. "Du skal i avisen", forklarer han, mens han kjorer igjennom trafikken sa hardt som en Lada kan. Det er ganske hardt. Kona hans jobber i avisen, og har fatt nyss om hvilken gjest de har fatt i leiligheten. Jeg blir fort inn i en stor blokk, opp i sjuende etasje, bort en lang korridor og inn pa et kontor. "Sett deg der!" sier en dame pa min alder med rodfarget har, og jeg setter meg bak en stor pult. Damen med det rode haret er hun som skal intervjue meg, og hun setter seg bak en like stor pult i andre enden av kontoret. I mellom oss star fire nysjerrige personer og venter spent pa hva jeg skal si. "Nei, dette gar ikke!" sier damen, og flytter stolen inntil pulten min. Hun spor hva jeg heter og hvor gammel jeg er, men forstar at dette er blir vanskelig. "Ta pa deg jakka, sa gar vi ut!" sier hun. Ute pa gata slar hun over til engelsk, og engelsken hennes kommer seg for hvert kvartal vi rusler. "Sykling er sport i Russland" sier hun, men sa passerer tre syklister som ikke ser ut som mosjonister. "Dette er ikke normalt!". "I Norge har vi egne veier for sykler", forklarer jeg "og kanskje hvis dere hadde hatt det samme i Russland, sa ...". "sa ville ingen ha syklet allikvel. Vi liker biler" avbryter hun. Jeg vet ikke om hun glemmer hele intervjuet, eller om hun er den beste journalisten jeg har truffet pa turen, for det hele blir en hyggelig samtale istedenfor en utsporring mens vi vandrer gatelangs i to timer. Sa kommer en dame og sier at vi er savnet i redaksjonen, og vi gar tilbake. Deretter blir jeg sittende i reklameavdelingen, hvor Natasja - kona til Dmitri - jobber. Hun later til a vare sjef der, for hun er den eneste som har pc pa pulten, og pulten hennes er trukket helt ut fra veggen. Dernest i kontorhierarkiet folger en dame som ogsa har pulten ut fra veggen - hun gir meg et bilde av et sted nord for Miass hvor hun var pa tur en gang. Lenger ned i hierarkiet pa kontoret folger dem som har pulten delvis ut fra veggen, de som har bare en telefon og nederst de som har pulten vendt mot veggen. Men det later til at de gjor en god jobb alle sammen, for avisen inneholder mer reklame enn artikler. Sa blir jeg fulgt til avisens kantine. Ved et bord der sitter Sasha. "Joss, skulle ikke du pa jobb?!" spor jeg. "Jeg sa opp jobben" sier hun. "Har du sluttet a jobbe i Miass?!". "Jeg har flyttet derfra. Det var en drittby uansett!". At Miass er en mokkaby ligger kanskje litt i navnet, men a si opp pa dagen er drastisk, og jeg far darlig samvittighet. Men det gar over nar moren hennes takker meg for a ha fatt henne tilbake til byen.

Sasha liker ikke a skille seg ut. Sa nar jeg gapskratter eller gjor noen abligoyer pa gata, tar hun meg hardt i handa og hvisker sa hoyt hun kan "PAUL!". Det er ikke uten grunn - hun sier at det er et problem at vi ikke har identifikasjonspapirer pa oss. Jeg har dessuten et annet problem - jeg har ikke meldt fra til politiet om mitt opphold i byen. Og jeg prover ikke a involvere henne i en dekkhistorie - hun er for darlig til a ljuge uansett. Sa Sasha forer oss sikk sakk mellom politipatruljene i byen - uten at jeg har helt tro pa den taktikken. De gangene jeg har blitt anholdt, er det pa grunn av unormal oppforsel. Sa lenge man gjor som alle andre gar det bra. Men en dag blir minibussen vi sitter i stoppet av politiet pa Revolusjonsplassen. Sjaforen ma vise papirene sine til en politimann, mens den andre apner doren hvor jeg sitter. Han peker pa meg og sier "En!". Jeg merker at pulsen stopper for han peker pa nestemann og sier "To!". Det er visstnok for mange i bilen. Noen blir kastet av og sjaforen ma betale en bot.

Sasha drikker en sjokolademelk og kaster kartongen i ugresset. "Slik er ikke vanlig i Norge!" antyder jeg. "Det er helt vanlig her!" sier hun, og har rett i det. Alle kaster soppel, og det er soppel overalt. Noen mennesker med overtrekksvester jobber med a rydde, og slik sett er det jo et sysselsettingstiltak at alle kaster sopla der de star, men jeg far meg ikke til a gjore det selv og samtidig kritisere russerne for det. Det eneste som gar i soplebottene, er sneipene. Dermed er alle sopledunkene utbrente. En mann vil bomme royk av meg. "Dessverre, jeg royker ikke" sier jeg. "Du trenger ikke si at du ikke royker", forklarer Sasha. "Du skal bare si NJET!". Sasha er alltid fortfattet. Hun sier ikke "hei" eller "god dag" nar hun kommer inn i en butikk; hun spor direkte etter prisen, og er hun ikke fornoyd med den, sa gar hun, uten a si "hade" eller "pa gjensyn". "Kjenner du gassen" spor Sasha. Neseborene mine tettet seg med eksos for lenge siden, men jeg har ingen problemer med a tro at den gragule lufta inneholder mye forurensing. Sasha er kortpustet og har hoy puls, uten at jeg tror det skyldes roykingen ene og alene. Mange i byen har en pafallende arr eller skavank, som om det er direkte helsefarlig a oppholde seg for lenge her.

Lordag kveld feirer byen sitt 269 ars jubileum med konserter i Gargarinparken og et fyrverkeri sa enormt at jeg kommer pa at dette en gang var verdens ledende romfartsnasjon. Sentrum er fyllt til trengsel, men Sasha drar meg gjennom folkemengdene. Etterpa spiser vi pa en uterestaurant - Sasha gar alltid pa uterestauranter. De er jo billigst, og jeg tror ikke hun forstar hvor billig dette er for en med norsk lonningspose. Allikevel klager hun hele tiden pa regningene som kommer - sa mye at jeg er redd kafeene taper penger pa at vi spiser der. Jeg begynner nok a bli russisk, nar middagen jeg bestiller bestar av to lass grillkjott med brod og champagne. Forstar godt hvorfor russerne ikke er noen lettvektere.

Sasha drommer om a bli trener, helst for turister som vil ga pa ski i Ural, men det sier at det er en fem ar lang utdannelse, og moren hadde bare rad til a sende broren hennes pa skolen. Han ble jurist. Men hun legger fort nye planer: "Jeg har bestemt meg!" sier Sasha. "Jeg blir med deg og sykler!". Men jeg vil ikke ha med meg noen pa veien. Hvor skal jeg etterlate henne? Hva vet hun om sykling og trafikk - det er livsfarlig der ute pa landeveien, og ansvaret for mer meg selv er mer enn nok. Dessuten holder jeg pa teorien om at det er enklest - og mest larerikt - a reise alene. "Det gar ikke! Jeg ma reise alene!". Hun tar ikke det sa tungt. Russerne har en holdning til tilvarelsen som om den er bestemt av hoyere makter - det som skjer, det skjer. Derfor ser man for eksempel sjelden idrettmenn klage pa en dommeravgjorelse. Sa nar jeg skal dra videre, gir hun meg bare et kyss, en bamse og sier "hade!".

Etter at jeg har passert det siste kjernekraftsanlegget pa vei ut av byen, blir luften lettere. Jeg stopper og snur meg mot Tsjeljabinsk. Himmelen over byen er mork, som om skyene har satt seg fast mellom Uralfjellene og fabrikkpipene. Og det er ingen tegn pa et det skal lysne. Sa snur jeg meg og setter kursen mot Sibir.