Xinyi

Sola skinner nar sykler opp bakkene fra Guiyang. Hoyden gjor at er temperaturen allikvel er behagelig. Etter noen dager i byen er det alltid godt a komme tilbake pa landsbygda, langt vekk fra tutende koer, pagaende selgere og kvelende forurensing - og med nye reservedeler. "Det er tobakk", forklarer Judy nar jeg spor henne hva som gror pa akeren vi sykler igjennom. To gutter barer en stokk mellom seg; pa stokken henger tobakksblader til tork - de er i ferd med a bli gule. Vi passerer to motoriserte rickshaw. Den ene star med forhjulet oppa den andre, som har veltet. Ei fortumlet gammel dame hjelpes ut av den overste. "Er det ikke pussig", sier jeg til Judy, "hvordan busser krasjer med busser, lastebilder med lastebiler, personbiler med personbiler - og rickshaw med rickshaw?" Regelen om a vike for kjoretoy som er storre enn en selv - den eneste kjoreregelen i Kina - fungerer greit helt til to like store kjoretoy motes. Judy fullforer resonementet: "Og sykler krasjer med sykler?". Og hun kan ha rett i det - hun er den jeg har storst sjans for a sykle pa. Mye pa grunn av hennes spesielle mate a sykle pa. Hun trar fortere og fortere, til beina ikke lenger klarer a folge med. Sa slutter hun a tra, helt til hun far problemer med a holde balansen. Og for a gjore det enda litt vanskeligere a ta bakhjulet hennes, bremser hun opp hver gang hun blir forbikjort.

"En tysker kjopte hele fossen for to hundre tusen yuan", forteller Judy nar vi ankommer et fossefall. Sikkert en god investering, for inngangsbilletten koster over hundre kroner for meg som ikke har noe studentbevis. "Er det noen andre fosser til salgs i distriktet?', prover jeg. "Pho! Du ma kjenne de rette personene", svarer hun, uten at det var ment som en spok.

"Skal du ikke snart ta av det der?", spor jeg Judy og peker pa plasten som sykkelen var pakket inn med da vi kjopte den. "Nei, den beskytter sykkelen". Ogsa de fleste hotellene vi bor pa later til a ha samme filosofi. Mobler, senger og lampeskjermer forblir innpakket i plast selv lenge etter at den har revnet. Plasten beskytter derimot ikke Judy; ned en grusvei gar hun i bakken. Hun slar seg pa laret og handa, men aller varst er det at ulykken skjedde foran en buss med turister pa vei til elvepadling. "De sa meg alle sammen!", hulker hun. Jeg rekker henne en flaske som hun bruker som universalve, enten det er mot myggstikk, sar eller solbrenthet. "Du bor vare forsiktig med forbremsen pa grus", formaner jeg. "Forsiktig? Jeg bruker kun forbremsen!". Hun overdriver ikke; bremseklossene bak er omtrent som nye. "Du burde heller bruke bakbremsen", forteller jeg. "Jeg har provd det, men da begynte sykkelen a hoppe!". Dermed basta.

En dag kommer en enorm dal til syne rundt en sving. Veien snor seg ti kilometer ned til brua over elva i bunnen av dalen, for den snor seg like langt opp igjen pa andre siden. Vi blir staende og beundre pa utsikten, vel vitende om at dette kommer til a ta halve dagen a forsere. Jeg manner meg opp til mot motbakken. Gruer meg ikke til a tra opp, men til a hore pa klaginga hennes om hvor tungt det er. Det ER tungt, men veien blir ikke slakere av trusler. Men hun gir meg ikke noe pepper pa vei opp. Ikke verbalt, ihvertfall. Hun peker pa trarne langs veien. "Det er et krydder som gjor maten sterk uten a bruke chili", forklarer Judy og plukker noen runde kuler som hun gir meg. Det er gronn pepper. "Vi far atten yuan for halvkiloen", forteller et par som plukker peppern ned fra en liten lund med trar. "Hvor ofte hoster dere peppern?". "En gang i aret", svarer pepperbondene. "Det blir ikke rare inntekten", konkluderer Judy nar vi har gatt videre - det gar mange pepperkuler pa en halvkilo. Bortsett fra motbakken og - narmest selvfolgelig - alt for sterkt krydret mat, sa er det slett ikke sa ille her hvor peppern gror som folk skal ha det til. Utsikten er flott, lufta er ren og det er lite trafikk pa veien.

Pa et lite hotell ovenfor en dypt djuv folger vi vanlig rutine: jeg henger pa narmeste hjorne, mens Judy gar inn for a se pa rommet og diskutere pris. Tjue minutter senere kommer hun tilbake, opphisset etter kjopslaingen, men med bedre priser enn noen andre. Det vil si, ikke absolutt alle. "Neimen, er det utlendinger her!", sier mannen som driver hotellet nar han oppdager meg. "Du slipper da a betale". "Hvorfor det?", ber jeg Judy sporre. "Han svarer at siden han startet dette hotellet ifjor, sa har det vart darlig med besok. Men nar folk ser at en utlending velger a bo her, vil alle forsta at dette er et fornemt hotell", oversetter Judy. Jeg pruter prisen litt opp; liker ikke priser som er justert etter hudfarge, og er skeptisk til ting som er gratis.

Utlending eller ei, neste dag er hotellet fullt. "Vi var i krigen sammen!", forteller to av de andre gjestene som ikke er stort eldre enn meg. "Hvilken krig var det?". "Vietnamkrigen". "Kriget dere med eller mot amerikanerne?". "Nei, ikke den krigen. Vietnam angrep Kina i 1979, og vi var med a kaste dem ut igjen". "Hvor langt kom vietnameserne?". Mennene vil vise meg pa et kart, men konene deres har tydligvis hort seg lei pa historier fra krigen og trekker de gamle soldatene med seg.

"Se der! En svindler!", sier Judy i en park i Xinji. I parken er mange eldre menn ute for a lufte fuglene sine. Fugleburene henger i trarne mens fuglene synger noe jeg innbilder meg er sorgmodig. I parken er ogsa et tempel, hvor en plakat i dora lokker med ei jente som sitter i et bur omgitt av slanger. Og foran tempelet star personen som Judy mener er svindler. "Medisinen er fantastisk!", fastslar den unge mannen i bla skjorte og velstelt frisyre. Pa en krakk under et rodt telt taler kvakksalveren til en mengde eldre folk. Noen av dem barer kurver pa ryggen. "De er bonder", sier Judy. "Medisinen lindrer smerter i rygg og ledd! Har noen av dere noensinne hatt slike plager?". Han kjenner sitt publikum - folk som har gatt krokrygget i hele arbeidslivet vet hva han snakker om. "JA!", sier gruppen. "Den medisinen hans virker ikke mot noe som helst", pastar Judy. "Om ikke plagene deres forsvinner etter a ha brukt denne medisinen, sa skal jeg gi dere pengene igjen!", lover kvakksalveren. "Det er ingen fare, jeg kan forsikre dere om at den virker!", sier en annen mann som dukker opp. "Han er med pa svindelen", sier Judy. "Mens jeg har statt her, har det kommet tjueni tilhorere. Kun fire har gatt. Jeg har kanskje ikke nok til alle...", antyder kvakksalveren, og en mann er rask med a stikke tjue yuan opp under nesa pa han som taler. "Sa gi meg en pakke med en gang!", sier han og far det. Resten av gruppen blir urolig og trenger seg sammen mot kvakksalveren mens de rekker frem tjue yuan. De vil nodig ga glipp av denne vidundermedisinen, men det skal vise seg at bekymringene er ubegrunnede - det er nok medisin til alle som har penger. Bondene prater hoyt og ler nar de forlater parken med ny medisin. Etter et par minutter kommer tre av mennene tilbake. En av dem er han som garanterte for virkningen, og en annen er han som forst kjopte. Kvakksalveren fordeler overskuddet, for de skynder seg a rigge ned teltet.

Jo tidligere vi ankommer Kunming, jo snarere er turen omme for Judys del. Sa jo narmere vi kommer Kunming, jo tregere blir hun. Hun star opp sent, sykler sakte og spiser tregt. Jeg prover a skjule min rastloshet - har en folelse av at jo mer jeg maser, jo tregere vil alt komme til a ga. Til frokost forsoker jeg a late som om jeg ogsa har all verdens tid, og forblir sittende og stirre ut i luften. Uten Judy gjor noen tegn til a foresla oppbrudd. Jeg gir opp. "OK, om jeg har tid igjen for visumet mitt utloper, sa lar vi syklene sta igjen i Kunming og tar en rundtur i Yunnan". Forslaget gjor Judy gladere, men ikke raskere.

I morket rusler vi rundt i gatene i Xinji pa jakt etter en restaurant som fortsatt er apen. Vi passerer en butikk som selger bamser. Judy trar meg inn og finner en liten isbjorn som hun onsker seg - "isbjorn" er kallenavnet hun bruker pa meg. En ung mann dyttes inn dora av kjaresten; hun gar ut igjen med begge armene rundt en stor gul teddybjorn. Bak et stort reklameskilt i et kryss star ei dame og griner, mens mannen ved siden av henne sender tekstmeldinger. En scooter kjorer fort igjennom gagata mens et tjuetalls rosa ballonger henger etter i en snor. Foran en butikk sitter to damer pa lave krakker og skravler. En mann kommer til og slar til den ene dama sa hun ruller bortetter fortauet. Hun kommer seg raskt pa beina, men ikke rasktnok til a unnga et hardt spark bak. Det er valentinsdagen i Kina.

"Lykke til!", sier Judy og tar meg i handen. Hun gjor det samme hver morgen for vi sykler. Veien snor opp skogkledde aser. Utpa ettermiddagen stopper vi pa en bakketopp. "Er dette Yunnanprovinsen?", spor Judy en bonde. "Nei, grensen gar der nede i dalen", svarer mannen. Judy setter setter seg pa sykkelen og triller ned bakken mens hun synger en fanfare. "Ta ta-ta!".